Jeg vil bare fortelle dere at jeg elsker å være danser. Jeg elsker å kunne dra beinet opp til hodet, jeg elsker å kunne ta splitthopp, jeg elsker å kunne gå i spagaten og jeg elsker ikke minst konkurransene, sminken og draktene! Freestyle/discojazz er en helt unik sport for alle som elsker dansing og bevegelse.

Og hadde det ikke vært for alle de dømmerne der ute som går rundt og "å hun viser seg fram" og "å hun tror hun er så kul" og ja, dere skjønner, så hadde ting vært mye bedre! Da kunne jeg bare danset akkurat når jeg hadde hatt lyst til det! Selv om jeg kanskje ikke hadde gjort det da, for det kan være litt flaut og bare plutselig slå til med noe som det her midt på gata: 



Men tenk dere. Hvor gøy hadde det ikke vært hvis alle bare kunne vist verden hva de var gode for? Bare når som helst, hvor hen de ville. I stedet for å bruke et tv-show som unnskyldning, eller en talentkonkurranse. Bare hvis alle kunne gjort akkurat det de ville, uten å være redd for hva andre syns og bare vist alle hva de kan! Da hadde det kanskje vært litt mer spennende å gå en tur ute eller ta en tur til byen, for da kunne du sett talenter overalt! (selvfølgelig kunne det blitt mye bråk og uro også, men vi tar den positive siden nå)

Noen ganger hender det faktisk at jeg sitter sånn her foran pc'en nesten uten å tenke over det, haha:


Bare chillern

Men et untak. Jeg sitter aldri sånn når jeg har besøk, og jeg klarer ikke å komme på en god grunn heller. 
 
Hvordan tror du det hadde vært hvis folk hadde vist talentene sine akkurat når de ville?  

Vel, for det meste er jeg positiv (tror jeg), men jeg skriver dette fordi jeg føler at jeg burde. Jeg vil ikke holde noe skjult.Og fordi jeg ikke har noe annet å blogge om, hihi, men here it goes: 

Jeg begynner å bli lei av å se alle være så tynne og fine, jeg begynner å bli lei av å føle meg som en lille, lubne jenta (selv om et bilde av meg i bikini ble tatt for ikke så lenge siden, og da så jeg godt at jeg ikke var det) og mest av alt så begynner jeg å bli lei av umodne drittsekker som bare har laget seg en facebook bruker  for å slenge dritt mot folk. 

Altså, en som begynner på skolen min til høsten som heter Nicoline, sendte inn bilde av meg til en av de tusen gruppene "norges fineste, norges peneste" osv, så måtte det selvfølgelig være en jente som måtte komme med "den slemme" kommentaren:

 
(se godt etter) 
Og det gjorde det ikke noe bedre med at 10 personer likte kommentaren.

Ja, selvfølgelig, jeg slengte litt tilbake. Jeg lar jo ikke folk si sånt til meg? Men altså, hun vet jo ingenting om det. Det bildet som fortsatt ligger der, ble tatt på heia. Altså på klasseturen. Jeg satt jo bare i bikini, og bildet ble tatt bakfra, pluss at jeg faktisk ikke holdt inn magen, og hva kan man forvente? Når man sitter blir man jo samtidig litt lubben! Det skjedde sånn, jeg satt meg akkurat opp etter å ha solt meg fordi det kom skyer, og Jørgen løp rundt med kameraet til Silje og tok bilder av alt og alle. Så ropte han navnet mitt og jeg snudde meg, bildet ble da sånn: 



Og som dere ser var jeg ikke helt heldig med ansiktet, så jeg likte ikke akkurat at hun la ut det bildet. Hun kunne godt tatt et annet et, men uansett da. På siden der, jeg ser at det ser ut som at det ligger en klump med fett, men jeg kjenner jo kroppen min veldig godt, og akkurat der har jeg ingenting som henger å slenger. Det er bare foran jeg får skikkelig brett når jeg sitter, og der satt jeg jo veldig sånn "retta opp" i tillegg. Men, det dere ser er hoftebeinet mitt. 

Så, jeg begynner å bli dritt lei av at jeg i tillegg føler meg sånn som jeg føler meg, og når jeg begynner å innse at det ikke er noe galt med meg så kommer henne og slenger dritt til meg på den måten. Det er jo ingenting jeg kan gjøre med det, men jeg har bestemt meg for å trene mer i det minste. Kanskje spise litt mindre godteri og alt det der.

Har du fått noe sånt slengt mot deg før? 

Akkurat i dag har jeg hatt en dag full av følelser. Det innså jeg faktisk akkurat nå. Dagen startet helt fin, og alt var alltid som det akkurat skulle være. Kanskje jeg ikke legger merke til det, men kanskje vi har sånne små øyeblikk med en spesiell følelse hver dag som dagen bare ikke blir den samme uten? 



Jeg fortelle om noe som skjedde i stad. Jeg var på vei til å møte mamma i en ganske mørk gate. Det kjørte mange biler forbi, men lysene på bilene lyste så sterkt at jeg ikke så hvem av dem som var moren min, men det er egentlig ikke poenget. Poenget er at jeg så en ganske mørk skikkelise. Det var en mann som tydelighvis hadde vært i butikken, og jeg var selvfølgelig helt forbredt på at han bare skulle gå rett forbi, men han gikk brått mot meg og sa først noe jeg ikke skjønte, og da kjente jeg en vond følelse som jeg tror var en blanding av redsel, sjokk og nervøsitet (?). Det eneste han skulle si var "Hva er meningen med alle disse bilene som kjører i veien her hvor vi går?". Ganske høyt, med dialekt faktisk. Litt senere hørte jeg han litt bak meg rope ut "hva er meningen?!"

Når han hadde gått forbi, fikk jeg en lettet følelse. Jeg følte meg trygg. Kanskje jeg følte meg truet av denne muliegns fulle mannen? Det er mye som er usikkert. Jeg fikk i hvertfall enda et lite stikk i meg når jeg hørte at han ropte ut enda en gang litt bak meg, kanskje han fulgte etter meg? Noe jeg har merket, er at jeg som oftest får mest reaksjoner på ting hvis jeg er alene ute og det er mørkt. Hvis jeg hører en liten lyd, kan jeg få panikk. Panikk er forresten en ganske underlig følelse det også, det er vel mest sjokk tror jeg.

Når mange har en blandet følelse, og er usikre på hva de egentlig føler, er det ganske lett å finne sanger som gir en stemning som viser hvordan du føler deg. Jeg har funnet en sånn sang en gang, når jeg har vært ganske lei meg og lei av alt.  Det husker jeg ganske godt faktisk, men jeg husker faktisk ikke hva sangen heter. Og jeg var akkurat så smart som slettet spillelista mi på spotify.. 



I dag har jeg også følt svik. Det er også noe som kom som et sjokk, for det jeg hørte var noe jeg virkelig trodde at jeg aldri trodde jeg skulle få høre fra den personen. Jeg er enda litt usikker, for jeg fikk høre fra en annen person, at den personen hadde kalt meg det. Og siden jeg har hatt det ganske vanskelig tidligere i livet, tar jeg ting ganske lett inn på meg. Alle har vel følt svik? Uansett, jeg har følt det mange ganger. Jeg føler meg svakere som person når jeg hører dårlige ting om meg selv. Selvfølgelig vet jeg ikke at jeg er perfekt, men man trenger ikke å gå rundt å finne så mange feil som mulig bare  for å spre dem videre. Det er bare unødvendig. Noe som også er ganske stort (for å si det sånn) er at hvis man sier fem positive ting om en person, og en negativ, så er det den negative greia man tenker på. Prøv det en gang! 

Jeg tenkte bare jeg ville dele det med dere.

Jeg har ofte lest og hørt om tenåringer som har sultet seg ihjel. Ingen bekjente, men her er det snakk om tenåringer på en alder fra 12 til 18 år. Noe jeg tror, er at når en jente er i tenårene, er dems verste bekymring å bli feit. Jeg kjenner mange kjempetynne jenter som selv sier at de ikke er tynne, og jeg blir rett og slett sjokkert. Hvis de ikke bytter mening snart, kan dette bli alvorlig. 

Jeg kan personlig si at jeg ikke syns at jeg er spesielt tynn. Alle andre rundt meg sier at jeg er tynn og at jeg ikke burde syntes sånn om meg selv, men det hjelper egentlig lite. Mine meninger er ganske sterke og endres ikke lett selv om jeg kanskje sier at jeg har endret mening bare for å få slutt på alt maset. For min del, vil jeg egentlig bare strekkes ut litt. Bli høyere! For det betyr også at jeg blir tynnere. Jeg vil selvfølgelig ikke bli stygt tynn, men sånn passe tynn sånn som alle vennene mine er.



Dette handler jo ikke bare om at jenter må være tynne nok. Mange syns de er stygge også, men det fører ikke til like store konsekvenser som å sulte. Når jeg hører at kjempepene jenter sier at de er stygge, får jeg seriøst lyst til å kaste de styggeste ordene i trynet på dem for å få dem til å skjerpe seg. Jeg har hørt om sitvasjoner der jenter bare sier sånt for å få høre at de er pene, men ikke alle gjør det. Noen mener det faktisk, og det er bare helt sjokkerende. Selvfølgelig er alle forskjellige i alle andres øyne! Det som i det store og hele teller mest, er om du er fornøyd selv.

Tilbake til kroppsfiksering. Ungdommer som sulter, er bare dumme. Hvis man vil gå ned i vekt, burde man endre kosthold og begynne på et treningstudio eller ta noen joggeturer og situps hjemme. Sult fører faktisk til en saktere forbrenning, som kan føre til at man blir feitere hvis man spiser etter å ha sultet. Så sult kan ødelegge hele deg! Selv om dette ikke handler om mine meninger, så har jeg selv prøvd å ikke spise noe på en hel dag. Jeg klarte det ikke, noe jeg kjenner nå at jeg er ganske glad for. Hvis jeg hadde klart å sulte den dagen, kunne alt vært anderledes nå. Jeg kunne prøvd enda en dag, og enda en dag, og enda en dag. Og når jeg først hadde bestemt meg for å spise noe, hadde ikke kroppen min villet ha maten og bare sendt det opp igjen.



Builimi er en veldig alvorlig sykdom. Jeg kjenner en som har hatt det, og hun fortalte at det var helt jævlig. Vi snakket mye om det, siden det er en person som sto meg veldig nærme før. Vi fortalte alt til hverandre, og vi snakket hele dagen om hvordan hun hadde fått det, og hvordan det var. Hun angret veldig på at hun hadde stukket fingeren i halsen første gang. For, når kroppen først blir vandt til å spy opp mat, så gjør den det automatisk til slutt. En dag på skolen, satt jeg med henne. Hun prøvde å ta en bit av brødskiva si, men det endte med at hun måtte løpe ned på do. Jeg kjente bare hjertet i halsen, jeg håpet på at alt gikk bra. Jeg ville prøve å få henne til å klare å spise igjen, så jeg leste litt om det og fant ut man må starte med sunn og lite mat. 

Hvis du har builimi, så er det veldig lurt å begynne å drikke litt og litt av en smoothie. Hvis det ikke funker, må du prøve å spise små maiskorn, eller kutte opp grønnsaker/frukt i veldig små biter så kroppen nesten ikke legger merke til at du får i det noe. Etterhvert kan du prøve å spise mer og mer, og til slutt klarer du å spise normalt. Jeg vil ikke at dere skal si i mot meg og si at "nei det er ikke sånn, det er sånn og sånn" jeg vil bare at dere skal vite at dette er ting jeg vet hjelper, og det er sikkert hundrevis av andre ting som også hjelper. Dette er mine tanker og mine meninger, som ingen kan endre.

Jenter som ser seg selv som feite når de er syltynne, kan få store problemer. Jeg tror at hvis folk hadde sluttet å sammenligne seg med andre, så hadde alle hatt et bedre syn på seg selv. Mange tenker sikkert "Jeg vil ha sånne ben, jeg vil ha så flat mage, jeg vil ha så tynne armer, jeg vil være så tynn osv", men det er noe folk virkelig burde slutte med. Alle er perfekte som seg selv, som den personen man er. Det finnes bare en av meg for eksempel, og ingen kan være en bedre meg, enn meg. Derfor er jeg den perfekte Seline Kilen. Jeg sier ikke at jeg syns at jeg er perfekt, jeg sier at jeg er perfekt som Seline.  


Dette bildet viser perfekt akkurat hva jeg mener. 

Jeg mener ikke at jenter bare ser på seg selv som feite pga andre, det kan selvfølgelig være andre grunner også, men jeg tror personlig at det er mest derfor. Jeg anbefaler dere bare å være fornøyd med dere selv, selv om jeg ikke er fornøyd med hvordan jeg er, så burde alle dere der ute være det. Jeg prøver å være så fornøyd med meg selv som mulig, siden jeg vet at å slanke seg bare kan føre til problemer. Så, vær fornøyd med deg selv, du er perfekt som den personen du er!

Jeg aner ikke hva det er en gang, jeg har vært helt på bunn siden jeg kom hjem fra trening. Jeg har ikke orket å ta en dusj en gang, noe jeg forresten skal gjøre nå. Jeg klarer ikke å legge meg uten å dusje først.. æsj, seriøst. Ja, uansett. Jeg kjenner at jeg ikke bare er utslitt i musklene, men jeg er fysisk sliten. I hodet, i følelsene, i hjertet generelt. Det er vel sikkert fordi alt ikke går som det skal for dagen... hvordan skal jeg holde ut?




webcam redder dagen når man ikke orker å hente kameraaaaa..

Har du hatt det sånn som jeg har det nå før?

Hva er egentlig kjærligheten? Det er en slags boblende følelse. En glad, lykkelig følelse som samtidig kan være sårende. Kjærligheten får hjertet til å slå fortere. Kjærligheten gjør deg helt tom i hodet. Kjærligheten får deg til å bare se den ene personen. Dette er mine definisjoner av kjærlighet, noe jeg går gjennom hver eneste dag. Tanker og drømmer får meg til å glemme verden. Kjærligheten gjør meg helt svimmel.. Helt fortapt i mitt eget hode.

Med sårende, mener jeg, jeg blir kanskje deprimert hvis den ene personen ikke viser så stor interesse for meg. Det får meg til å føle at jeg ikke eksisterer, selv om jeg aldri går alene, føler jeg meg usynlig her i verden på grunn av den ene personen. Rart, ikke sant? Det får meg til å føle at han er den eneste personen på hele jorda, selv om jeg snakker, ser og til og med kanskje dulter borti andre personer.



Med tanke på at kjærligheten egentlig har noe med hormoner og gjøre (tror jeg), kjennes det ut som alt kommer fra hjertet. Vårt sterke hjerte, som alltid slår, som aldri hviler og som samtidig er ganske sårt når det kommer til kjærligheten. Bare når han går rett forbi meg uten et lite øyekast en gang, kjenner jeg at hjertet mitt synker. Men når jeg får et øyekast over på meg, da flyr hjertet rett opp i halsen. Egentlig er det på samme sted hele tiden. Alt dette kan være ganske forvirrende, men med tanke på hvordan det faktisk føles, så er det ganske enkelt.

Drømmer om kjærligheten kan også være ganske forvirrende. Dette skjedde med meg forrige natt. Jeg hadde tidenes beste drøm, alt var perfekt og ingenting kunne ødelegge den fantastiske følelsen, bortsett fra det grusomme minuttet hvor alt forsvinner, og du merker at alt bare var en drøm. Denne drømmen har vært i tankene mine i hele dag. Jeg som skal øve på den prøven også, jeg husker nesten ingenting fordi den drømmen var i tankene mine. 

Til alle dere som forventer å få vite hvem denne personen som er i tankene mine hele tiden, drøm videre. Jeg kommer ikke til å nevne det her. Det ender med rykter og diskusjoner og alt blir ødelagt. Mange vet det allerede, og jeg håper for guds skyld at alle jeg har sagt det til er til å stole på. Jeg tenker ofte på å fortelle han det, men det ødelegger jo egentlig alt. Det kan endre synet hans på meg, om at jeg er rar, eller at han kanskje ikke tør å si noe til meg lenger.. Jeg skulle ønske ting var lettere.



Jeg er alltid redd for at han liker en annen. Akkurat nå virker det jo som om han ikke liker meg heller, noe som også gjør ganske vondt i mitt sterke, sårebare hjerte. Jeg ser at han snakker med andre jenter, men det er jo ikke det som er problemet. Problemet er at jeg lurer på hva han tenker når han snakker med de jentene. Jeg skjønner jo samtidig at han bare er venn med de. Jeg lurer også på hva han tenker når han ser meg.. Dette hadde vært mye lettere hvis jeg bare kunne visst hva han tenkte. Eller hvis han kunne vært åpen og sagt det.

På skolen også, han får meg ukonsentrert. Jeg prøver selvfølgelig å ikke tenke på han og følge med i timen, men det frister alltid å gå ut av timen bare for å slippe alt dette presset om å styre tankene mine. Til vanlig når man ikke er forelsket er det jo selvfølgelig lett. Men med en gang jeg har klart å få han ut av hodet, kommer han rett tilbake igjen. Jeg lurer på om underbevisstheten har noe med det å gjøre?



Har du noen i sikte for dagen?